Livet i Fandriana - så langt..

 Som jeg nevnte i forrige innlegg, så er vi for øyeblikket i Antsirabe og nyter luksuslivet med strøm og internett. Så da benytter jeg anledningen til å legge ut et nytt blogg-innlegg. Denne gangen med en god del bilder (av alt og ingenting).

Nå er det gått tre uker siden vi reiste ned til Fandriana for første gang og vi begynner å komme litt inn i rytmene der. Det er veldig deilig å endelig ha et hjem og slippe å leve i kofferter, som vi gjorde den første måneden. Huset har etter hvert blitt veldig koselig og nå har vi til og med framkalt litt bilder til å ha på veggene, så nå er det bare velstand i heimen.

På vei til lørdagsmarkedet i sentrum.
(Legg merke til at det faktisk er mange folk i gata!)

Som sikkert noen har fått med seg så har det vært mildt sagt dårlig strømtilgang den siste tida. Med ca et kvarter strøm (hvis du er heldig) i løpet av dagen, så er det ikke mye du får skrevet av bokrapporter, artikler og andre innleveringer. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det tidligere men vi har et bilbatteri som vi kan bruke til mobil- og PC-lading hvis det skulle være nødvendig. Eneste problemet er at det kræsja etter en uke og siden det eneste verkstedet (på hele Madagaskar!) som reparer den type batterier er i Antananarivo, så tar det sin tid å få det opp å gå igjen.

Maria i full sving med å lære elevene på
ungdomsskolen engelske kroppsdeler.

Når det gjelder undervisning så har det foreløpig gått ganske bra. Men ettersom at studentene på lærerskolen har hatt utplassering en uke i tillegg til at det ikke var satt opp engelsk på timeplanen hele forrige uke, så har vi som dere sikkert skjønner, ikke hatt så veldig mange timer på lærerskolen ennå. Så vi gleder oss til å komme litt bedre igang der. Ledelsen for SFM (lærerskolen) setter opp en ny timeplan for hver uke, så vi vet aldri sikkert om vi skal undervise den kommende uka før vi kommer på jobb på mandagen, men vi har hørt et rykte om at vi i hvert fall skal få noen undervisningstimer i ukene som kommer. Så vi lever i troen på at det stemmer.

På "ungdomsskolen" (hvor studentene er fra 15-16 til 24 år, i samme klasse!) har de i motsetning til SFM, fast timeplan og engelsk hver uke. Det er veldig greit for oss og gjør at vi i det minste har noe å gjøre når vi har fri fra SFM. Jeg skreiv det at vi hadde hode, skulder, kne og tå hele den første uka, og hvis noen skulle være interessert så kan jeg fortelle at vi nå har avansert til Boogie boogie-dansen og "body-building" (puslespill med kroppen), så nå begynner de å bli riktig så flinke i engelske navn på kroppsdeler.

Fornøyde elever på ungdomsskolen driver på med
"body-building".

Green Activites er også fast på programmet hver uke og til nå har jeg fått være med å lære dem å koke og tilberede grønnsaker og majones. Jeg har fått spørsmål om jeg ikke kan lære dem å lage litt forskjellig norsk mat og norske kaker.. noe som er lettere sagt enn gjort når alt skal kunne lages på bål, uten melk, smør, ost, diverse korn og frø, med lite egg, helst ikke så mye mel eller andre ting som er dyrt og med minimalt med utstyr. Etter å ha lagt hjernen i bløt en stund kom jeg fram til at rislapper kanskje var det greieste og begynne med og heldigvis ble det tatt godt i mot av både lærere og elever. Så om noen år så selger de sikkert rislapper langs veiene her.. (ref. til forrige innlegg med norske vafler langs veien) Jeg tar forresten gjerne imot forslag på ulike typer mat jeg kan lære videre til studentene.

Rislappesteiking på fatapera (/kullgrill).

Grønsakene er ferdig kokt og danderes fancy på tallerkene.

Jeg tror jeg har fått med meg det viktigste fra ukene som har gått, men jeg kan nevne at vi har blitt bedre kjent med vår franske nabo Madam Cecil, og har hatt mange koslige turer og kveldsmater med hu. Vannet kommer og går litt som det vil, men med vanntank på taket og tønner og bøtter fulle av vann stående i huset, så har vi klart oss bra så langt. Vi har hatt kylling som kjæledyr en uke, for så å spise den til middag (vi lot hushjelpen vår kverke den denne gangen). Vi prøvde oss på speideren, men etter å ha venta 1,5 timer uten at noen kom, så syntes vi at de var litt i seineste laget selv til gassere å være, så da bestemte vi oss for å heller prøve oss igjen neste uke. Resten av tida har for det meste gått med til pensumlesing, ettersom at det er det eneste fornuftige vi fant på når elevene har undervisning og vi ikke har strøm. Men nå har vi i hvert fall fått lest en hel del, så vi kan jo ikke klage på det.

Hjemme hos vår franske nabo etter en koslig kvelds.

Jeg legger med bilder og oppskrift på Jus naturel (som vi lærte på SFM). Jeg kan advare dere om at det er en god del bilder, så dere trenger ikke å se gjennom alle. Men jeg tenkte det var greit å utnytte det at vi for en gangs skyld har godt nett :) Dere får også beklage at det for det meste bare er bilder av meg og Maria, men vi er litt nøye på å ikke legge ut bilder uten at vi spør på forhånd.

Jus naturel:

- 1 del (veldig søt og moden) mango
- 1 del sukker*
- 2-4 deler vann

Miks alt i blender og server fersk.

*Altså afrikansk sukker, som er en god del søtere enn norsk sukker. De ville egentlig ha oppi mer sukker også, men da satte vi foten ned.. det får finnes grenser på hvor søt en Jus naturel kan være.



Bilder av alt og ingenting fra livet i Fandriana: 

Som en hver blogg med respekt for seg selv, så fant jeg ut at jeg måtte ha
en "Dagens outfit". Her er det gassisk lamba (tøystykke) rundt livet og den
karakteristiske hatten som er dagens viktigste nøkkelplagg. Et must i vinter!

Sist torsdag viste det seg at det var risplantedag for veldig
mange og overalt var folk i full gang med plantingen.

Ferdig pynta før gudstjeneste. Chantal (t.h.) er en av fjorårets lærerstudenter
og gift med Marias barndomsvenn. Hu er stadig vekk innom og besøker oss.

Hyrdene i kirka er de første som får nattverd.

Hver søndag ettermiddag blir det arrangert rusfri idrettscup
mellom de ulike skolene i Fandriana.  Her spiller SFM i gult.

Koking og filtrering av drikkevannet har blitt
en del av den dagligdagse rutinen.

Maria hjelper den koslige hushjelpen vår med å lage
hjemmelaget peanøttsmør.

Nok et bilde fra undervisning på ungdomsskolen.

Deilig med en norsk pause med brownies og pizzaboller
en gang i blant. (Pizzaboller er forresten veldig greit å
lage med ting vi for tak i her.)

Det er morsomt hvor fort været skifter her noen ganger.
Det ene øyeblikket kan det være steikende sol og i det
så detter det ned. Så paraply og regnponcho er alltid med.

Etter å ha blitt overraska av pøsregn når man er ute å går tur,
så er det deilig å varme seg på en kopp varm, hjemmelaget te
 og boller vi kjøpte med oss langs veien.

En versjon av den gassiske maten vi spiser: ris,
hena omby (oksekjøtt) og squosh. Riktignok med norske
mengdeforhold. En gasser ville hatt fem ganger så mye ris.

Når man har lange kvelder
og litt tid til overs, er det en
fin anledning til å finne
fram gamle kjoler..

..klippe og sy dem om..

..så nå venter vi bare på
bryllupsinvitasjonen.

Taxi-brousse - det er slike busser vi reiser med når vi skal reise lengre
 strekninger. I motsetning til bybussene (like store)som tar 30 stk i
en buss, så er det bare 20 plasser i disse. For en luksus!
På bildet ser dere en av mange pause grunnet motorstopp.

Første kvelden i Antsirabe ble vi invitert hjem på restefest
til vår koslige danske NMS-kollega.

Paviljongen på den gamle norske skolen i Antsirabe.
Her er det god nettdekning og hvis dere ser godt etter så kan dere se at
jeg sitter midt i en Skype-samtale på den ene benken.

Du vet at du har vært på Madagaskar en stund når..

..du møter kjentsfolk på butikken og på gata.

..du begynner å lure på om lydhornet på bilen ikke virker, når bussjåføren ennå ikke har brukt det etter 10 min.

..det er like spennende hver gang du treffer på hvitinger og når du glor minst like mye etter dem som det gasserne gjør.

..du er så vant med å hilse på alle og en hver (på gassisk) at du automatisk gjør det til alle turister også (fortsatt på gassisk).

..du synes det er rart når folk tørr å vise knærne offentlig. Usømmelig.

..du synes det er luksus når du har plass til å bevege armene på bussen.

..du kan høre det sekundet når kjøleskapet skruer seg på (noe som betyr at det er strøm) og deretter løper fra alt du holder på med for å sette mobil og kamera til lading før strømmen går igjen.

..det første du gjør når du ser en rismark er å vurdere om risen er planta på en god eller dårlig måte.

..du ikke klarer å sove lenger enn 6-7 (i helgene også) og blir stuptrøtt kl 8-9 om kvelden.

..når du aldri går hjemmefra uten hatt.

..du synes det er luksus med konstant strøm- og vanntilgang, for å ikke snakke om internet!

..du synes det er godt å kunne ta på seg en jakke når det er overskya (og 25 grader) ute.

Foran rismarkene 2 min å gå fra huset vårt.

Og du vet at det har nordmenn et sted når du plutselig finner en bod som selger vafler langs veien!

Fornøyd normann med gassisk vaffel!

Ellers så kan jeg nevne at jeg og Maria er i Antsirabe i helga. Med andre ord så har vi god tilgang på internet og Skype, så det er bare å ta kontakt. Jeg skal òg prøve å legge ut et lenger innlegg med bilder og tekst om hva vi har gjort og ikke gjort de siste tre ukene. Men det må bli seinere idag eller imorra, for jeg har ikke tid nå.

Jeg blir fortsatt glad for kommentarer på innleggene og jula er en fin tid å sende post og brev (for eksempel til Madagaskar ;) adressa står i høyremargen).

Lærerlivet

Nå har vi vært i Fandriana i en halv uke og begynner å få litt mer oversikt over hva vi skal gjøre her. Som sikkert mange har fått med seg så skal vi jobbe på en lærerskole og undervise i engelsk der. Maria har studert engelsk på et høyere nivå tidligere og har derfor hovedansvar for å være engelsklærer, mens jeg er med som hjelpelærer de timene jeg har fri.

Meg og Maria utenfor SFM - lærerskolen.

På lærerskolen har de en dag i uka hvor de har noe som heter Green Activities. Det går ut på at de får undervisning i ulike fag som er nyttige for hverdagslivet på Madagaskar, som matlaging, håndarbeid, sløyd og jordbruk. Den økonomiske situasjonen til Madagaskar er ikke så god for tida, så noe av tanken med Green Activities-fagene er at elevene skal lære hvordan de kan reparere og lage ting selv, for å spare penger. Jeg skal være med å undervise blant annet i matlaging og håndarbeid. Det blir interessant å se hvordan det blir å undervise på et språk, jeg foreløpig ikke kan så veldig godt. For til tross for at mange av elevene har hatt engelsk i flere år allerede, så har de ikke kunnskaper nok til å bruke språket i praksis. På Madagaskar lærer man ofte et fremmed-språk ved at læreren skriver ord på tavla og elevene skriver det ned i egne bøker. Mange har ikke øvd på å lage egne setninger og har gjerne aldri prøvd å snakke selv. Men jeg prøver å se på språkskillene som en måte jeg må praktisere og øve på den lille gassisken jeg kan. I verste fall så har jeg både armer og bein og det er utrolig hvor langt man kommer med en god porsjon kroppsspråk. Gasserne er flinke til å prøve å forstå hva vi rare nordmenn prøver å si. Og hvis en gasser ler så er det fordi han er glad, ikke fordi du er teit eller rar. Det er i hvert fall det de forteller oss.

I full gang med å planlegge neste ukes undervisning.  Jacky (t.v.) er
engelsklærer på lærerskolen og har jobbetpå Granly skole i Tønsberg i
to  år og er en utrolig flink lærer.

Utenom lærerskolen så skal vi (hovedsaklig Maria, for det er samtidig som jeg har Green Activities) hjelpe til med å undervise litt engelsk på en High School rett ved her vi bor. De har en egen engelsk-lærer som underviser de i grammatikk og regler, så det vi skal gjøre er egentlig bare å leke og synge engelske leker og sanger med elevene. Så vi kan ikke klage på det akkurat, leking blir vi aldri lei av. I dag har vi for eksempel lært de engelske navn på kroppsdeler – og hvordan gjør man det? Jo, det er ikke vanskeligere enn å synge hode, skulder, kne og tå i en time. Og elevene elsker det! Etter lunsj så skal Maria ha tre klasser til som skal lære om kroppen, så jeg tipper hu kommer til å være hås og støl i kveld, etter 4 timer med hode, skulder, kne og tå.

Ellers tenker vi å være med i skolekoret, noe vi ser veldig fram til for gassere er veldig flinke å synge! Det går ikke lang tid fra de lærer en sang til de finner på både en andre- og tredjestemme som passer til. I tillegg til koret tenker vi å bli med i speideren og kanskje hjelpe litt til i søndagsskolen.

Our house..

Nå er vi kommet fram til Fandriana, som er landsbyen vi skal bo og jobbe i fram til april. Direkte oversatt til norsk betyr ordet fandriana seng og blant gasserne i Antsirabe og i Tana blir det sagt at det skjer aldri noe i Fandriana, der er det bare rolig. Nå når jeg er her selv skjønner jeg hva de mener. Det er lite bråk fra trafikken (rett og slett fordi det ikke er så mye trafikk her), gatene er ikke overfulle av folk og selgere er ikke så utrolig innpåslitne som de kan være andre steder. Men for min del synes jeg det er deilig å slippe alle selgerne og tiggerne som det har vrimla av de andre stedene vi har vært til nå.

Når det gjelder huset vi bor i, så er det et koselig lite hus (absolutt stort nok for to personer). Huset bærer preg av at det er nordmenn som pleier å bo her og vi har det meste av praktiske ting vi trenger, det lå til og med en ostehøvel her. Strømmen er det derimot verre med. De første to dagene gikk vi helt uten strøm, men nå har vi hatt noen timer til dagen i det minste, så nå kan vi ikke klage. Men skal jeg være helt ærlig, så synes jeg det er deilig at vi har så lite strøm. For det første så MÅ vi tenne stearinlys og oljelamper etter klokka 6 for å kunne se noe i det hele tatt, noe som egentlig er ganske koselig. For det andre så har jeg lagt meg i 7-9 tida for når alt er mørkt og stille, så blir man fem ganger mer trøtt med en gang, noe som er greit når vi står opp kl 6 hver morgen.

Home, sweet home!

Vann-tilgang har vi vært heldige med så langt. Vi tror vannet gikk - altså forsvant – en stund idag, men vi har en vanntank på taket som samler opp regnvann eller at den fyller seg opp når vi har vann. I hvert fall så kobla vi inn den, så bortsett fra at vannet er litt grumsete, er alt bare velstand. (For spesielt interesserte så både koker og filtrerer vi drikkevannet, så det er ingen fare med litt grumsevann i springen.)

Ellers så kan jeg nevne at vi har fått oss hushjelp, som som lager middag for oss fire dager i uka. Hu har hatt fast jobb hos nordmenn som har bodd i huset her tidligere. Vi tenkte det var greit å la hu fortsette å ha noen å jobbe for, i tillegg til at det sparer oss for masse tid når vi slipper å lage middag. Særlig når vi nesten jobber fra soloppgang til solnedgang, med unntak av to timer midt på dagen fra 12 til 14. I tillegg tror jeg vi sparer inn det vi betaler henne i at hu får matvarene for gassisk pris på markedet. Noe som ofte er flere ganger billigere enn det vi kjøper det for, uansett hvor mye vi prøver å prute. Hushjelpen vår er for øvrig ei herlig lita dame som lager like god norsk som gassisk mat. Vi har gitt henne frie tøyler, så det er like spennende å se hva det er hu steller i stand hver dag. (Men vi har sagt at hu ikke bare må lage norsk. Nå når vi først er på Madagaskar, så vil vi prøve den gassiske maten.)

Gjett hva som plutselig sto på menyen en dag..
..hjemmelagde kjøttkaker. Supergodt!

På lørdagene så er det stormarked i sentrum, så da er det litt større utvalg på markedet her. Det er blant annet bare på lørdagene de selger kylling. Vel og merke levende kylling som man må slakte og flå selv. Så vil du ha kyllingmiddag på en torsdag, så får du inkludert kjæledyr på kjøpet, i hvert fall for en stund ettersom at du må ha høna gående i hagen i en uke.

Morgendagens middag?

Hvis det er noen spørsmål om hvordan vi bor eller driver med, så er det bare å spørre i kommentarfeltet under, så skal jeg prøve å svare, så fort jeg får strøm. (Vi klarer utrolig nok å få Internet i huset her noen ganger, ved å koble opp via telefon-nettet, riktignok bare når vi har strøm.)

På vei til markedet (15 min å gå). Det er i skole-/arbeidstida,
så det er litt vel tomt, selv til Fandriana å være.

Fandriana, here we come!

Da reiser altså jeg og Maria til Fandriana i morgen formiddag. De andre to reiser tilbake til Tana, så da splittes vi for denne gang. Tre uker språk-kurs er over og nå blir det spennende å se om vi klarer å bruke det vi har lært i praksis.

Jeg gleder meg til å endelig få reise til Fandriana og til å pakke skikkelig ut av koffertene, som vi har bodd i siden vi kom hit. Det er litt usikkert med internett og strøm der, så det er mulig at det kan bli en stund til nye innlegg. Men jeg skal prøve å få til en oppdatering om ikke så altfor lenge, litt om hvordan det er der, hvordan vi bor og hverdagen i Fandriana generelt.

Jeg har telefon og etter det jeg har forstått så har jeg god dekning på den, så hvis det er noe så bare ta kontakt med meg på den måten.

Jeg vil òg minne om at det går an å kommentere på innleggene. Det blir satt stor pris på!

Vi snakkes!

Sykkeltur

Sist tirsdag var det helligdag i den katolske kirken og offisiell fridag for gasserne. Dette førte med andre ord til at det ikke ble noe språkundervisning på oss den dagen. Dagen i forveien hadde vi bestemt oss for at vi ville bruke den uventa fridagen litt konstruktivt, så klokka 8 tirsdag morgen sto vi i kø for å leie sykler. Målet for dagen var en 5 mil lang sykkeltur, blant annet innom en vulkan-sjø litt utenfor Antsirabe.

Klar for verden - med hver vår sykkel og halvannen-liter vannflaske-

Vi var innom en lokal silkefabrikk, hvor vi fikk komme inn å hilse på noen damer som satt og vevde skjerf av råsilke. Alt fra det å spinne trådene fra silke-kokonger til å farge og veve stoffene ble gjort helt på gamlemåten og det var fascinerende å se hvor drevne de var.

Én dame bruker 2-3 dager på å veve et enkelt silke-skjerf.
Det er mye jobb!

Etter en kilometer eller to med asfaltvei etter silkefabrikken bestemte vi oss for å sykle rundt et stort vann som lå ved veien. For å si det sånn så var det slutten på skikkelige veier og vi kom helt inn på dagliglivet. Folk sto på rekker og rad i vannkanten og vaska klær, unger lekte og koste seg i vannet og innimellom var det menn som sto og kasta garn i forsøk på å skaffe litt mat. En avslappende atmosfære, tross den steikende sola.

Folk står vasker klær i vannkanten. De nyvaskede klærne blir
så lagt utover bakken, busker eller det som måtte finnes i
nærheten, for å tørke.

Som seg hør og bør på en sykkeltur så klarte vi selvfølgelig å pungtere den ene sykkelen, men når man har en ekstra dekkslange og en haug med gassiske «sykkelreperatører», så er et pungtert dekk bare en unnskyldning for et koselig sammentreff. Etter hvert så ble det veldig mange som hadde en mening om hvordan man kunne skifte dekk på best mulig måte, men jo flere kokker, desto mere søl. Så redningen ble til slutt at vår nederlanske sykkel-utleiger tilfeldigvis sykla forbi og kunne hjelpe oss med saken.

Mange hjelpende hender.
Personen i oransje var sykkel-utleigeren, som tilslutt var
 den som fikk orden på sakene.

Etter noen lange, varme mil på sykkelsetet nådde vi til slutt vulkan-sjøen, som var turens mål. Der møtte vi en haug med skole-unger som gladelig viste en gjeng dau-slitne nordmenn det som var verdt å se og høre om plassen.

Fire glade nordmenn foran vulkan-sjøen.
Noen ganger er det lov med litt turist-faktor.

Når vi heiv oss på syklene igjen etter pausen, skifta været brått fra steik-sol til hølje-regn. Noe som først kom som et deilig avkjølende avbrekk i varmen, helt til det plutselig slo oss at vi hadde ca 3 mil igjen å sykle hjem. Så noen timer seinere var det 4 ganske greit våte, sølete og ikke minst slitne jenter som leverte tilbake syklene. Men alt i alt var det en super tur og sykling er en fantastisk måte å komme litt nærmere innpå det afrikanske hverdagslivet.

Deilig med asfalt de siste to milene.

Oppdrag utført!

Noen andre inntrykk fra turen:

Til tider er det ganske krevende å sykle her,
med folk, kyllinger og okse-kjerrer i fleng.

De deler opp bakkene i platåer hvor de dyrker ris og diverse
grønnsaker og salater.

Veier er det ikke så farlig med, man kommer alltids fram uansett.

Madagaskar har sine fantastiske oaser,
og nå når regnet har begynt å komme så blir det veldig frodig.